Fashionbasjion.

Påtide med en oppdatering tro? Ja, det tror jeg så sannelig. Her er ett utdrag i fra refleksonsnotatet jeg skrev til Tema 12 "Motefoto". Det ferdige resultatet finner du i bunnen av inlegget!

“Ja dere, da er det tid for motefotografering!” ...Ugh.

Dette er vel det temaet jeg vært mest klar for og bare slippe. Falske plastikk damer med silikon og komplekser om sin egen kropp? Neitakk. Store tablåer hvor makeup, hår og klær får mer oppmerksomhet enn selve fotografiet? Neitakk. Dette kunne jeg fint klare meg uten.

Men det er vel strengt tatt lite jeg kan gjøre med det. Oppgaven må gjøres. Jeg får gjøre som Anne-Line sa, “jeg skulle ønske jeg var mer på skolen. Slik at jeg kunne få lært så mye som mulig.” Ikke en dum tanke det der.

Alikevel, jeg er jo analfabet på alt som har med mote og gjøre. Hvordan skal jeg få løst dette på min måte, men alikevel få det til og se bra ut? Løsningen var vel egenlig og prøve å gjøre det enkelt. Og det er vel strengt tatt stikkordet for hele konseptet mitt. Enkelt og med særegenhet.

I starten var idèen at jeg skulle gjøre en veldig stakkato serie med tolv forskjellige modeller som alle hadde en form for bohemrocker/idie klesstil. Alle skulle stå rett opp og ned uten å posere i det heletatt med ett tomt blikk inn i kameraet. Lyssetting og utsnitt skulle være uendret igjenom hele serien. Tanken var at dette skulle på en måte være min lille “protest” i mot motesjangeren hvor alle de konvensjonelle normene ble brutt.

Modellene ble ordnet, studio reservert. For og være sikker på at lyssettinga var så nærme lik som mulig i alle bildene bestemte jeg meg for å gjøre unna hele fotograferinga på en dag. Med andre ord hadde jeg da åtte timer på meg til å få gjort unna alt sammen.

Men! Som sagt så er jeg helt på jordet når det kommer til make-up og styling generellt. Greit nok, jeg klarer og skille i mellom hva som er pent eller ikke; jeg har en viss evne til og se hva som matcher og ikke osv. Men alikevel, å plukke ut antrekk og make-up helt i fra scratch? Nei, det er jeg rett og slett for ubsesluttsom for.

Løsningen var vel egentlig ganske så grei. H2 akademiet ligger jo ikke langt unna, det skader jo ikke å spørre om litt hjelp? Det endte med en kjempe mottagelse av både lærere og administrasjon og vi fikk all kontakt informasjon vi trengte for å komme i kontakt med mer habile mennesker.

Opptaksdagen kom, to stykk make-up artister sto parat, klær og accessories var lånt inn og modellene mer eller mindre veltet ut av heisen.

Underveis ble egentlig konseptet endret en del, en fast klesstil ble mer personlig inspirert og rett-opp-og-ned posering ble til mer løssluppen lek foran (og ikke minst bak) kameraet. Tanken slo meg at det var mye morsommere og bare la modellene slippe seg litt løs og være seg selv mens de sto der. Det er jo minst like uavhengig og “independent” som jeg opprinnelig hadde planlagt.

Resultatet er en serie med 12 mennesker som alle har sitt egne lille særpreg og sin egen stil. Lyssetting og utsnitt er det samme, teknikken er lik. Men alikevel er modellene såpass forskjellige at de hver og en er med på og gi sitt bilde sin lille personlige touch...